Uførhet, og påvirkning på de rundt oss

Et medlem skrev til oss, og med tillatelse deler ULO dette. Det er et viktig tema, som sjeldent snakkes om.

Uførhet påvirker ikke bare den som er ufør, ofte er det samlivspartnere og barn som også må inkluderes i det regnestykket. Og de påvirkes i ulik grad, alt etter omstendighetene rundt. Jeg vil gjerne belyse noen ting jeg har observert i den sammenhengen, for jeg tror mange ikke tenker over at det kan være et tema. Livet er alltid en balansegang, for alle, men i familieforhold med uførhet involvert så er fallhøyden ofte større enn hos andre.

***

Vi kan begynne med Per og Kari, de er i 30-årene, er gift og har barn. Kari er ung ufør, mens Per er i arbeid og har en gjennomsnittlig inntekt. Da Per søkte etter jobb opplevde han at rekruttereren så på Karis uførhet som noe positivt, fordi arbeidsgiver kunne regne med mindre sykt-barn-dager på Per, samt at det ville være lettere for han å reise i jobb, og ha ugunstige arbeidstider, siden Kari henter i barnehage og er hjemme når barna kommer hjem fra skolen.

Kari har ikke høy inntekt, så Per jobber så mye han kan for at de skal få endene til å møtes, og på grunn av det så er han lite hjemme. Det har igjen innvirkning på Karis helse, siden hun da er alene med det meste av det som må gjøres hjemme, og hun blir enda mer sliten. Det blir en ond sirkel, der Kari mister det lille hun kunne hatt av restarbeidsevne hvis hun ikke sliter seg ut hjemme, og hvor Per blir utbrent på grunn av jobb, og fordi han likevel må bidra stadig mer hjemme.

Barna må se på at foreldrene sliter, og sånt påvirker barn. De savner pappa når han ikke er hjemme, og de bekymrer seg for mamma som orker stadig mindre. Og de må forholde seg til at familien ikke har råd til alt, i et samfunn som måler mye opp mot materialistiske.

***

Kristian og Tove er godt voksne, la oss si midt i 50-årene. Kristian har blitt ufør etter et langt arbeidsliv i et tungt lavtlønnet yrke, så trygden han får er ikke veldig høy. Tove jobber i helsevesenet, og har heller ikke godt betalt. I tillegg til at jobben hennes er fysisk krevende må hun også ta tunge tak hjemme, siden Kristian er rullestolbruker og avhengig av hjelp til mye. Derfor vil Tove skifte jobb, til noe som er lettere fysisk, for hun kjenner på at det blir for mye.

I ansettelsesprosessene hun går i gjennom ser hun at det blir reagert negativt på Kristians uførhet, arbeidsgivere er skeptiske til å ansette henne, de er redd for at omsorgsoppgavene i hjemmet vil føre til høyt fravær fra jobb. Tove opplever at det er vanskelig å få jobb, hun ender opp med å senke kravene sine i forhold til lønn for å få noe. Dette gir igjen utslag i familieøkonomien, i negativ retning.

***

Også har vi alle de med restarbeidsevne, som ikke får mulighet til å bruke den, fordi arbeidsgivere ikke tør å ansette mennesker med utfordringer, særlig der det er snakk om uforutsigbare tilfeller. Det er selvfølgelig forståelig at det er vanskelig å ha ansatte man aldri vet om kommer på jobb eller ikke, men man ser jo at noen får det til.

Her er det vel også strengt tatt det offentlige som burde gått inn med noen løsninger, for å gjøre det mer attraktivt å ansette de som har restarbeidsevne. Det er jo synd at det skal gå så mange med mulighet til å bidra med noe, men som ikke kan gjøre det, fordi det ikke er noen som tør å gi muligheten til det.

Og ingen blir friskere av å gjentatte ganger bli fortalt at man ikke kan brukes til noe… Ikke hjelper det med alle de som ser oss på de gode dagene heller, når man ser på de at de lurer på hvorfor vi ikke kan jobbe. De ser jo ikke de dagene hvor ingenting fungerer, når det å stå opp og ta en dusj er så utmattende at det nesten er umulig.

Det er faktisk frustrerende å diskutere sånt, når man blir fortalt at «noe kan du jo gjøre», det er ikke lett når ingen vil ansette… Og vil man studere som ufør, for å komme seg ut og holde hodet i bruk, da får man kjeft for å ta opp plassen til noen som er i stand til å jobbe etter endt studium. Holder man seg hjemme så blir man fortalt at det ikke hjelper å isolere seg… Skulle gjerne ha fasit på hvor mye man kan vise seg ute, hva man kan og ikke kan gjøre når man er ufør uten å bli trukket i tvil eller sett ned på. Lenge leve balansegangen vi må forholde oss til hver eneste dag...