Den uføre- Om adventstiden

Vi takker vårt medmenneske for historier med varme og gode refleksjoner. 

Vi takker vårt medmenneske for historier med varme og gode refleksjoner. 

Det var ikke en gang for lenge siden dette hendte.
Det er i dag 15.12.2015.

Det er noe med denne adventstiden hvor vi stuller og steller og pynter og henger opp ett vell med julelys både inne og ute.
Det er nesten slik at en filosof som meg blir overveldet av alt sammen.

I oppgangen her hos oss har naboene enten hengt opp dekorasjoner på døren eller satt opp lysende små trær ved siden av. Visst er det vakkert, men jeg kan ikke annet enn å legge merke til den ene døren som virker så tom og stille i alle de andre dørenes glitter.

Etter å ha undret meg lenge nok kom jeg frem til at jeg skulle henge opp ett lite rødt hjerte på den døren og håpte at den som bodde der ikke tok det ille men positivt opp.

Dagen etter så hang der ett lite brevark på døren hvor der stod tusen takk min ukjente velgjører dette betyr mye mer enn du aner.
Og så gikk det som det måtte gå for en stakkars filosof som har gnagende tanker som i dette tilfellet førte meg frem til naboens dørklokke der jeg ringte på.

Det tok en liten stund så åpnet døren seg forsiktig og jeg så rett inn i øynene på ett middelaldrende men slitent menneske.
Før hun fikk sagt noe som helst skyndet jeg meg å fortelle henne at det var jeg som hadde hengt opp hjertet – det var godt ment la jeg til. 
Kom gjerne inn sa hun og jeg hørte at hun hadde gråt i stemmen.

Jeg kom inn i en leilighet der det var helt stille og den eneste lyden jeg hørte var en veggklokke som fortalte at selv om det så ut som om innboet var frosset fast fra årtider tilbake så vandret tiden likevel. Det var litt kjølig der og den eneste lampen som var på lyste ned på ett strikketøy som så ut som det skulle bli ett lite strømpepar.

Hun satte på kaffe og med undring så jeg at hun ennå brukte en god gammel kaffekjel og jeg ble rørt av gamle minner. Jeg har ikke noe å by på sa hun for jeg ventet ikke gjester.

Etter at jeg kom hjem til meg selv den dagen så ble jeg sint- ikke bare sint men rasende ble jeg og stakkars katten min hoppet av skrekk da jeg slo neven i bordet.

Min stakkars nabo var ufør-syk og sliten. Hun hadde ikke penger til annet enn å så vidt overleve. Alt hun eide var utslitt av elde og det eneste hun unte seg utover det hun trengte for å overleve var strikkegarn så hun kunne sende små strømper til avdelingen for nyfødde ved det lille lokalsykehuset.

Fingrene og ryggen hennes var krokete av leddgikt og hun fortalte meg at hun ikke hadde råd til å bli fulgt opp av reumatismesykehuset milevis unna. Du skjønner det at jeg må legge ut for reise og overnatting selv. Det blir for dyrt å legge ut og få det tilbake i ettertid forklarte hun og alle de skjemaene jeg må fylle ut i tillegg gjør meg skrekkslagen sa hun. Når det gjaldt medisiner så brukte hun nesten ingenting av det heller fordi det ble for dyrt. Det får gå som det går sa hun og jeg så at hun ikke hadde noen tro på ett bedre liv enn dette. Det var disse tankene som fikk meg til å slå i bordplaten da jeg kom hjem. Hun lider stakkars menneske og byråkratikrav hindrer henne i å få hjelp og gir henne flere bører å bære på en rygg som ikke tåler mer. Hun er ett av mange mennesker rundt omkring i landet som ikke krever noe og prøver å mestre alle sine utfordringer selv og hun har ingen rundt seg.
Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør sa Jesus da han hang på korset. 
Nei , vi kan ikke tilgi at byråkratiet lar mennesker lide og gå til grunne. Det er en skam at en ikke i større grad ser virkningen av alle effektiviseringsendringene som fratar mennesket lov til og rett til å ha det levelig.
Vi tenner adventslys for håp, glede og for fred. Hvor er legene og spesialistene på helse opp i dette? De skal ivareta pasientene sine men er de slukt av byråkratiet de med? Jeg ser dem i hvert fall ikke hverken i debatter eller protester der de burde være pasientenes stemme og sin r faggruppe sin kompetanse.
Hvor er forebyggende arbeid blitt av?-Det var høye rop i sin tid om hvor viktig det er å drive forebyggende arbeid. Hvor er de stemmene nå når de virkelig kunne kommet på banen og hjulpet til å få snudd galskapen der enkeltmennesket drukner under papirmøllen?

jeg skal tenne hvert ett eneste lys jeg har både adventslys og alle andre og håpe at det snart går opp ett lys for de som styrer i dette landet.
Dette var min tordentale. I morgen skal jeg egenhendig kjøre min nabo til lege og til Nav. Jeg skal gå inn og trekke kølapp og hente henne fra bilen når det etter lang tid blir hennes tur. Skjønner de ikke at ett sykt og slitent menneske ikke klarer å sitte på ett venterom i timevis -så skjønner jeg det.
Jeg skal tale legen hennes oppetter veggen så pass at han henviser henne for innleggelse for nærmere utredning så hun kan unngå alle disse skjemaene og unngå overnatting for egen regning. Jeg skal egenhendig kjøre og hente henne til døren både her og der og skjemaene skal jeg ta meg av.

Sånn- da har både katten og jeg roet oss:
I håpet og ønskene med lysene jeg har tent, så legger jeg ett ønske til.
Du som leser dette gjør selv en liten tjeneste for andre i adventstiden. 
Øyne som lyser av glede er de beste adventslysene du kan få – de når deg helt inn i hjertet

Du som leser dette – del gjerne innlegget og send det videre og fortell andre om ULO

Med vennlig hilsen ett medmenneske som ønsker der alle en fin adventstid

 

Hva kan så du som leser dette innlegget gjøre for å hjelpe?
Vi oppfordrer dere som leser dette å støtte vår sak for å gjøre de uføre mer synlige både i samfunnet generelt, og hos regjering.
Du kan være med på å gjøre vår organisasjon mer synlig, ved å like vår side, ved å dele dette innlegget, ved å snakke om ULO til venner og bekjente, ved å bli medlem i vår organisasjon, da vi trenger flere på laget. Vi vokser sakte men sikkert, men vi trenger deg også. Hos oss er det plass til flere. Ønsker du å gi en gave til ULO, verdsettes dette høyt. Det er halv pris på innmeldinger ut året, og medlemsskapet gjelder for et år! (det forutsettes at kontingenten betales innen forfall- 1 mnd etter utsendelse)

ULO er et talerør for de uføretrygdede.

  • Vi står sammen for et verdig liv.
  • Vi kjemper for de uføres rettigheter.
  • Vi kjemper for likeverd i samfunnet.
  • Vi kjemper for å bli hørt.
     

Om du ikke er ufør i dag, så vet man ikke hva morgendagen bringer.
Uførhet kan ramme hvem som helst, ung som gammel, og i hvilket som helst samfunnslag.

Bli med oss å kjempe for at de uføres hverdag skal bli bedre.
Du kan melde deg inn i Uføres Landsorganisasjon, her.