DEN UFØRE - POLITIKERENES MAKT OG MAKTMISBRUK

 

Det var ikke en gang for lenge siden dette hendte.
Det er i dag 07.05.2017.

Det er snart 17. mai. En dag der folk samles i gatene og jubler og hoier med flagg, fløyter, kaker og is. Så har vi talene der nøye utvalgte borgere setter ord på fellesskapet.

Filosof som jeg er så sitter jeg ofte på trappen og skuer utover land og rike. I dag skammer jeg meg.
Og her på trappen med katten som eneste tilhører holder jeg min egen lille tordentale.

Vårt kjære og trygge Norge er i ferd med å forvitre og holdninger og handlinger mot utsatte grupper i samfunnet er nesten lovstridige,- om de ikke er det.
Dagens filosofi kom i gang fordi NAV skalter og valter med dato og utbetaling denne måneden.
De er lei seg for fulle mailbokser fra fortvilte mennesker og gir tilbakemelding på at dette ikke er ønskelig. De gir ikke tilbakemelding på hvorfor de gjør dette og heller ikke på at dette kan komme uheldig ut for enkelte, det har de ikke ressurser til.

De uføre er uføre av en grunn. De er vurdert opp og ned og ut inn av helsevesen og myndigheter. Når de uføretrygdes, - så har de kommet gjennom ett nåløye av spesialister.
Hvorfor skal da kompetansen til leger og statsansatte trekkes i tvil av politikerne der en snakker om latskap og vilje til å måtte klare å komme tilbake til ett yrkesliv?
Er ikke det på en måte å bite seg selv i halen stat- når dere trekker statens egen kompetanse i tvil??
Hvem ettergår denne siden av sakene?
Politikerne sitter der og snakker om utilsiktet virkning som ett legalt og greit ord om noe ikke har ønsket effekt - og ingen tar ansvar.
Hvem spør om intensjonene og om effekten var tilsiktet skjult i vakre ord? Ingen.
Det er for lettvint å si at motsatspartier har skylden.

Det er på tide at vi får om ikke annet en politiker som snart begynner å ta ansvar selv – både handlingsmessig som politiker og holdningsmessig som enkeltmenneske.

Ingen av politikerne har oversikt over konsekvensene av det de gjør, - det er det som er sannheten.
De er valgt av oss for å styre dette landet og de har godt betalt for disse jobbene.
De leier inn konsulenter og innfører kontrollører for milliarder, fordi de har fått ett pessimistisk menneskesyn med mistro til sin egen befolkning.

Vi hører om den berømte arbeidslinjen som det nye store og førende ordet i politikken. Likevel har ingen løsninger på hvordan en skal få syke mennesker friske igjen.
Filosof som jeg er så rister jeg på hodet. Jeg kjenner mange arbeidsføre, unge, friske og flinke mennesker jeg som ikke har fått seg jobb på grunn av høy arbeidsledighet.
Hvilke briller har de tatt på seg de som med sine fulle fem kan mene at de som systemet selv har vurdert som ikke arbeidsdyktige skal komme seg i jobb – samtidig som de tramper på arbeidet de uføre selv prøver å gjøre?
Forebyggende arbeid og innsats på lavest mulige effektnivå som hjemmet er – det er arbeid den uføre prøver å gjennomføre hver dag hele året også i helgen.
Dette sparer samfunnet for store kostnader i forhold til mindre sykehus og institusjonsinnleggelser.
For noen år siden var dette arbeidet viktig og verdsatt også i den offentlige politikken.
Nå har de tatt bort mange av disse mulighetene siden de har tatt vekk fradrag for store sykdomsutgifter i mulig avskriving på skatten og satt bostøtteordningens tak til rett under den minste uføregrensen. Som en prikk over den berømte ien så har de beholdt 25% trekk for de med minst uføretrygd som samboere og gifte, men ikke for noen andre samfunnsgrupper. Heller ikke for uføre som har over minsteytelsen.
Hva sier dette? - Om ikke annet enn at de ikke vil de svakeste gruppene av sitt eget land vel.

En kan ettergå det meste og finne eksempel etter eksempel i taler og i ord om hvor lite uføre er verdt i dagens Norge.
Med ett stort unntak- jeg vedder på at snart er alle de svake gruppene i samfunnet i fokus fra alle partiene- det skjer i forkant av partivalgene- og kun da har en verdi som valgflesk.
Så jeg som filosoferer over smått og stort skammer meg på de uføres vegne. Dette er samfunnets svakeste grupper som i liten grad har ressurser og mot til å stå frem med sin historie i ett stigmatisert samfunn.
En kan jo så en tanke til- hvorfor får ikke lenger uføre som gruppe skrive til fradrag innbetalt kontingent til sitt eget fagforbund?
Jeg som filosof bare spør - reiser meg fra trappen og går inn. I morgen skal jeg lete etter sløyfe og flagg- om ti dager skal vi feire folk og land – fellesskap og samhold.

Med vennlig hilsen ett medmenneske


Hva kan så du som leser dette innlegget gjøre for å hjelpe?

Du kan melde deg inn i Uføres Landsorganisasjon, her.

Du kan melde deg inn i Uføres Landsorganisasjon, her.

Vi oppfordrer dere som leser dette å støtte vår sak, for å gjøre de uføre mer synlig, i samfunnet generelt, og hos Storting og  regjering.

Du kan melde deg inn i Uføres Landsorganisasjon, her.

Du kan være med på å gjøre vår organisasjon mer synlig, ved å like vår side, ved å dele dette innlegget,
ved å snakke om ULO til venner og bekjente, ved å bli medlem i vår organisasjon, da vi trenger flere på laget.
Vi vokser sakte men sikkert, men vi trenger deg også. Hos oss er det plass til flere.

Ønsker du å gi en gave til ULO, verdsettes dette høyt.

Uføres Landsorganisasjon ULO er et talerør for uføretrygdede.

  • Vi står sammen for et verdig liv.

  • Vi kjemper for de uføres rettigheter.

  • Vi kjemper for likeverd i samfunnet.

  • Vi kjemper for å bli hørt.

Om du ikke er ufør i dag, så vet man ikke hva morgendagen bringer.

Uførhet kan ramme hvem som helst, ung som gammel, og i hvilket som helst samfunnslag.

Bli med oss å kjempe for at de uføres hverdag skal bli bedre.

 

Du kan melde deg inn i Uføres Landsorganisasjon ULO, her.