Blir Du positiv av inntektsnedgang?



Vi i ULO får høre at vi skriver om negative saker som omhandler uføre, i dette langstrakte land. Vi hadde ønsket at vi hadde kunnet skrevet en gladnyhet som for eksempel: "Særfradrag for uførhet, er nå gjeninnført."
Vi er ikke negative, men realistiske og opplysende, da vi ønsker å få frem den urett som begås mot uføre og syke. Hvorfor skal vi male realiteten rosenrødt, når den ikke er det? Vi skulle gjerne ha sett at den var det. Det vi ønsker er å få sannheten frem, om hvordan det er å være ufør. Vi som er uføre tåler å høre sannheten, da vi lever i den. De som ikke lever i den, vet ikke hvordan vi har det, og de kjenner og føler ikke på hva vi må føle på, om vi vil eller ei, 365 dager i året. Både økonomisk og helsemessig.
Les gjerne artikkelen vår: Tåler DU en inntektsnedgang på 10.000 kr pr måned.

Hvorfor tåler man ikke å høre sannheten?
Er man redd for å høre sannheten? Er man redd for å havne i samme "uføret", som oss uføre? Ønsker man ikke å ta innover sannheten, da den kan for mange bli for vond å sette seg inn i?
Altså ved å si at vi er så negative, er det da ensbetydende med at vi uføre skaper denne negativiteten selv? Det har vi så absolutt ikke. Det var ikke vi som ba regjeringen om å innføre en ny uførereform, ei heller å ta bort det ene fradraget etter det andre. Hadde vi kunne hatt et ord med i laget, så hadde vi sagt at de fradragene bør bestå, samt at denne reformen aldri burde ha blitt gjennomført. Vi hadde  dessverre ikke noe valg, vi ble nødt å "følge" med på disse endringene,  samme hvor mye vi var i mot den og de påfølgende endringene som har kommet i kjølvannet av denne.

Regjeringen ønsker heller ikke høre sannheten, eller legge den frem for Norges befolkning, hvordan uførereformen har slått ut i negativ grad. Skal denne forties, slik som flere andre vil, at de ikke vil høre sannheten. Den er så negativ, den feier vi under teppet. Intet hørt, intet sett. For oss uføre, er det ikke så enkelt å feie realiteten under dette teppet. Da vi lever i denne realiteten -hver eneste dag!

Det økonomiske realitet.
Det er mange uføre som sliter med å få endene til å møtes, hver eneste dag, hver eneste uke, og hver eneste måned. Skattefradrag (55%) sank ned til 27%. Særfradraget for uførhet ble tatt bort. Det igjen betydde og betyr mindre utbetalt pr måned i uføretrygd. Skaper dette positivitet eller negativitet? Skulle vi bli positive av denne nedgangen i inntekten vår? Virkelig? Hadde du blitt positiv av å gått ned i inntekt?

Man blir så klart negativ og lei seg av denne inntektsnedgangen. Da man atter engang får enda mindre å leve av pr måned. Det hadde de arbeidsføre også blitt, om arbeidsgiver hadde innført følgende: "Er du hjemme med ditt barn på grunn av sykdom, får du kun utbetalt 50% av dagslønnen din." Hadde man blitt positiv og glad av den nye regelen? Hadde man da hoiet og ropt: " Endelig blir man straffet for å være hjemme med syke barn!" Foreldrene sitter bare å later seg, når vi andre er på jobb. Straff dem, helst skulle dem ikke fått betalt i det hele tatt, når de tar seg "fri" på grunn av det syke barnet sitt. Svaret på det spørsmålet vet vi allerede på, og vi vet hvilket kontra spørsmål som kommer. "Hvorfor straffe foreldene som er hjemme med sine syke barn?" Her må vi stille et kontra spørsmål til kontraspørsmålet: Hvorfor skal VI bli straffet på grunn av at vi er blitt ufrivillig syke? Slikt som barna er blitt ufrivillig sykt, da vi voksne som er blitt uføre også ble ufrivillig syke. Eneste forskjellen er at vi hadde en jobb og forsørget oss selv, helt til vi ble så syke at vi måtte kaste inn håndkle. Vi må fortsatt forsørge oss selv, men på en radikalt mye lavere inntekt i forhold til når vi jobbet.

Har vi på noen måte fortjent dette?
Man jobber ikke sies det, og da fortjener vi ikke heller å ha "mer" enn det vi har nå, og mer kan de bare ta bort fra oss uføre. Altså om du som sitter og leser denne artikkelen en dag blir så syk at du ikke kan jobbe lengre, så synes du det er greit å få mye mindre inn på kontoen hver måned fordi du var så uheldig å bli skadet eller syk? Du fortjener ikke mer, da du ikke kan jobbe lengre. Fordi dine utgifter minsker også fordi du er blitt syk? Vi vet alle at så ikke skjer.

Nå er det snart jul, ja julen kommer den selv om man er frisk eller syk. Barna, barnebarn, venner, og slekt skal man kjøpe gaver til. Forventningene tindrer i barneøynene. Det samme kan ikke sies om foreldrenes. Forventningspress og kjøpepress i hver sin ende. Lommeboken blir like trist hver jul, både på de som har en god inntekt i jobben sin, samt enda tristere på de som lite har i fra før og lever kun av den lille uføretrygden sin. Forventningene fra barna blir ikke mindre, selv om far eller mor er blitt syk. De er de samme. Barna blir ikke mindre forventningsfulle av den grunn. Vi lever i et slikt samfunn at det kreves mye. Man ser reklame etter reklame som ruller over tv skjermen, som frister og lokker både store og små. Noen har råd til dyrere gaver, andre har knapt nok råd til gaver på tilbud. Mat skal man også ha, og den er heller ikke billig. Skal man ikke få unne seg noe ekstra godt til jul? Ikke alle kan det, på grunn av inntekten de har. Er det så rart at mange ikke blir over ekstatiske? Mange lever fra hånd til munn. Disse  snakkes det  lite om, da de som har lite ikke ønsker å bli definert eller stemplet om man vil, som fattig, selv om de lever under fattigdomsgrensen.

Man må ikke tro at vi uføre går rundt å surmuler og er negative døgnet rundt. Vi gjør så godt vi kan ut av det lille vi har. Vi er som alle andre, forskjellen er at vi uheldigvis er født syke, har blitt skadet, eller blitt så syke at vi er blitt satt ut av arbeidslivet. Vi har gode dager, og vi har dårlige dager, som alle andre.  Men vi er i mot denne urettferdigheten vi ser i samfunnet vårt. At man tar fra de som har lite i fra før. Den urettferdigheten kjemper ULO for å rette opp i. Vi ønsker at alle skal ha det bra, både syk som frisk.

Med andre ord, skal vi være positive, negative eller realistiske?

Hva kan så du som leser dette innlegget gjøre for å hjelpe?
Vi oppfordrer dere som leser dette å støtte vår sak for å gjøre de uføre mer synlige både i samfunnet generelt, og hos regjering.
Du kan være med på å gjøre vår organisasjon mer synlig, ved å like vår side, ved å dele dette innlegget, ved å snakke om ULO til venner og bekjente, ved å bli medlem i vår organisasjon, da vi trenger flere på laget. Vi vokser sakte men sikkert, men vi trenger deg også. Hos oss er det plass til flere. Ønsker du å gi en gave til ULO, verdsettes dette høyt.

Ulo er et talerør for de uføretrygdede.

  • Vi står sammen for et verdig liv.
  • Vi kjemper for de uføres rettigheter.
  • Vi kjemper for likeverd i samfunnet.
  • Vi kjemper for å bli hørt.
     

Om du ikke er ufør i dag, så vet man ikke hva morgendagen bringer.
Uførhet kan ramme hvem som helst, ung som gammel, og i hvilket som helst samfunnslag.

Bli med oss å kjempe for at de uføres hverdag skal bli bedre.
Du kan melde deg inn i Uføres Landsorganisasjon, her.