Sannheten bak veien til fulltidsjobben som ufør!

13342935_1315719568457308_5410404555410864305_n.jpg

 

Sitter og tenker tilbake til den tid jeg var i full jobb, frisk og rask. La oss derfor starte med begynnelsen. Jeg startet på skolen nå jeg var 6 år gammel. Når de voksne spurte meg om hva jeg ville bli når jeg ble stor, svarte jeg med et bredt smil, "Jobbe på kontor".  Den drømmen og det målet nådde jeg i en alder av 23 år. Jeg gikk rett i fra skolebenken og rett ut i jobb. Hadde da også et barn som var 1 år gammelt. Jeg studerte til og med når jeg gikk gravid. Ingenting skulle stoppe meg om å nå drømmen om å jobbe på kontor.

Drømmen gikk i oppfyllelse. Det jeg da ikke viste på daværende tidspunkt at jeg flere år etter, skulle bli så syk at jeg fikk forbud mot å jobbe. Det var aldri i mine tanker. Jeg stod på i min jobb. Var et evig JA menneske. Sa aldri nei, om jeg ble forespurt om jeg kunne overta flere arbeidsoppgaver. Til slutt begynte min kropp å gi meg noen signaler som jeg valgte å overhøre. Tenkte, "I morgen er jeg fin igjen", noe som jeg ble. Må tillegge at det ble noen legevakt besøk. Fikk klar beskjed om å snakke med min primær lege, og be denne sende meg til en spesialist for grundigere undersøkelse. Jeg snakket ikke med primær legen om dette, for som jeg skrev ovenfor her, jeg ble alltid fin igjen dagen etter.  Jeg jobbet i mange år etter at disse signalene kom på at noe var galt oppstod. Fortrengte og overhørte signalene galant.

Da skjedde det som ikke skulle skje. Jeg ble så dårlig at ambulansen kom. Da kunne jeg ikke velge bort å bli grundig undersøkt. Ble da undersøkt av spesialist. Spesialisten sa at nå trenger du ro. Jeg svarte legen med: Jeg har ikke tid å være syk, har en jobb å utrette.

Legen sa at nå sykemelder jeg deg 100%. Etter noen måneder, fikk jeg legen til å halvere sykemeldings prosenten. For jeg hadde da ikke tid til å sitte hjemme, selv om jeg da merket at formen ikke var på topp.

Hadde jo mye arbeid på jobb som ventet. Jeg kom tilbake i jobben, men noe var endret. Arbeidsgiver forventet at jeg skulle gi 100% selv om jeg var 50% sykemeldt. Jeg prøvde å si i fra, at nå klarer ikke kroppen å følge med på dette høye tempoet og den gigantiske arbeidsmengden lenger. Arbeidsgiver og medarbeiderne mine var ikke syke, så de skjønte ikke hvorfor jeg jobbet i et langsommere tempo enn når jeg var frisk og rask. De presset på, med et slikt press at  enden på den visen, var at ambulansen nok en gang kom på besøk. Ble sendt til spesialist, prøver og tester ble tatt igjen. Konklusjon: Du må begynne med medisin, ellers slites den delen av deg, som ikke er frisk, ut lenge før tiden. Samt at du får ikke lov å jobbe 50% engang. Jeg lystret, for denne gangen når ambulansen kom trodde jeg at jeg kom til å dø. Tenkte på det kjæreste her i livet mitt, barnet mitt. Å jobbe på kontor var ikke i mine tanker da. Jeg ville leve.

Så var fokuset skiftet over fra å tenke jobb 24/7, til å tenke på meg selv og mitt barn, og på det å forhåpentlig bli frisk. Jeg hørte endelig på lege og spesialist. Fikk streng beskjed om å ta det med ro. Jeg måtte gjøre minst mulig. Det var ikke så enkelt å ta det med ro da man hele tiden hadde blitt jaget rundt på jobb, med alt ansvaret det innebar. Jeg hadde også utviklet angst, dødsangst, agrofobi og sosial angst.  Medisinen fikk den delen av meg som ikke var helt frisk, til å roe seg ned, men det fikk ikke bort tilleggs-lidelsene som følge av dette.

Etter en stund på denne medisinen, bestemte jeg meg for å prøve meg i jobb igjen. Kroppen sa nei, hodet sa ja. Igjen så overhørte jeg kroppens signaler. Jeg hadde tross alt nådd drømmen min om å jobbe på kontor, og sykdommen skulle ikke knekke meg. Jeg søkte på en stilling, og fikk jobben. Der fikk jeg ikke jobbe mange ukene, for jeg ble så dårlig at de var på nippen til å ringe ambulansen. Nederlag! Kroppen spilte ikke på lag. Jeg følte at livet seilte forbi meg. Prøvde meg nok engang ute i jobb, dette i en enda mindre stilling. Det samme skjedde der. Kroppen jobbet imot meg nok engang. Nederlag igjen!! Begge jobbene jeg prøvde meg i, var det jeg selv som fant, uten hjelp i fra NAV. Viljen min var det ikke noe galt med, det var kroppen som ikke ville spille på lag.

Til slutt så ble jeg erklært arbeidsufør. Tenke seg til, jeg som hadde brukt mange år av mitt liv til å utdanne meg til kontor jobb, og som fikk jobbe i mange år på kontor, måtte kaste ufrivillig inn håndkle. Det jeg følte da var, skam, nederlag, skyldfølelse, da kroppen ikke ville spille på lag med hodet. Jeg følte rett og slett en bitterhet ovenfor min egen helse. Det var et slag rett i ansiktet.

Da det hadde gått 1 år etter at jeg hadde blitt erklært arbeidsufør, endret tankegangen seg. Jeg sluttet å bebreide meg selv for at jeg ble syk. Det var ikke min skyld. Jeg ba ikke om å bli syk. Jeg hadde vært alt for snill i min jobb. Hadde sagt ja hele tiden, og det hadde blitt en vane for min arbeidsgiver og medarbeidere, at jeg sa ja. Altså, de forventet alltid et ja. Man kan vel si at jeg ble utnyttet. Jeg så det ikke da, men ser det med klare øyne nå, når jeg ser meg tilbake på den tiden.

Hva fikk jeg så igjen av å nesten jobbe livet av meg bokstavelig talt?
Ingenting! Ikke en telefon om spørsmål hvordan det gikk med meg. Telefoner fikk jeg, men det var med formaninger om at jeg skulle hjelpe de på jobben, selv om jeg da var veldig syk. Det ble forventet at jeg skulle ta telefonen og svare/veilede dem. Legen min satte foten ned til slutt, og sa: Du har ikke plikt til å svare, du er syk og trenger ro. Du har hatt nok press og stress i jobben din. Nå må du tenke på deg selv.
Det var ikke lett, da man hele tiden hadde satt seg selv i siste rekke. Snill pike syndrom, heter visstnok det.

Etter at jeg ble syk og arbeidsufør har jeg fått en veldig stor selvinnsikt. Har aldri lært så mye om meg selv, som etter at jeg ble syk. Jeg har lært at helsen kommer først, at man må høre på de signaler kroppen gir en, at man har lov å si nei uten å få dårlig samvittighet, samt å sette grenser. Ting går mer i slow motion etter at jeg ble syk, og jeg må legge inn flere "ladedager" i uken. For nå overhører jeg ikke kroppens signaler. Forteller kroppen min meg, nå må du ta det med ro, ja så lystrer jeg. Å overhøre, gjør bare verre. Er det mitt ønske å ha det slik? Nei!
Kunne jeg ha valgt, så ville jeg valgt å være frisk, men valgt bort "snill pike syndromet", ikke latt meg utnytte, satt klare grenser, og jeg ville ha sagt i fra at nå må vi bremse her. Jeg er ikke et supermenneske som kan sjonglere 5 stillinger i en stilling. Noe som jeg nær gjorde, for å være snill og pliktoppfyllende. Jeg vet ikke om jeg hadde unngått å blitt syk om jeg hadde satt grenser, det spørsmålet vil nok forbli ubesvart.

Hva er mine mål spør du meg?
Det er så klart å komme meg ut i jobb igjen. Ikke for å opparbeide meg kapital til hus og bil, for det klarte jeg når jeg jobbet 100%, eller skal jeg si 150%, men for å bruke evnene og kompetansen min som fortsatt ligger der. Det jeg sitter å funderer på er som følger: hvem har en stilling ledig til ei jente som ikke vet om hun kan jobbe i morgen eller i neste uke, og som trenger å lade seg flere ganger i uken? Eller som kan være så empatisk å si: Kom på jobb når du har overskudd og energi du! Jeg vil tørre å påstå at det er ingen som vil ha en slik arbeidstaker i sin bedrift. Dessverre.

Men dere skal vite det, at jeg er på jobb hver dag jeg, 365 dager i året. Hva jeg jobber med spør du kanskje? Jo, det skal du få svar på. Jeg jobber med mine lidelser, med angsten min som kan slå meg helt ut, samt agrofobien min, som er som et usynlig fengsel rundt meg.
Når jeg var frisk trengte jeg bare å jobbe i fra 8-4. Kom hjem, lagde middag, mens jeg hjalp mitt barn med leksene. Vasket klær, støvsugde gulv, trene, og kjørte mitt barn til sin trening. Nå har jeg de samme arbeidsoppgavene, foruten 8-4 jobben, for nå har jeg 24 timers jobb.

Er det sånn å være ufør spør du deg kanskje om?
Ja, det er det. Det er en tung jobb, og det er ikke en jobb jeg ønsket meg. Jeg ønsket meg en kontor jobb,hverken mer eller mindre. Jeg fikk kontorjobb, men lite visste jeg at det skulle følge med litt vel store tillegg i den jobben, som førte til at jeg skulle få ny heltidsstilling som UFØR. Hovedårsaken til min "nye heltidsstilling som ufør" er fordi da jeg ble ansatt i kontorjobben, så glemte de å skrive inn noe vesentlig i stillingsinnstruksen: "Som ansatt er du underlagt sjefens militante regime. Du skal stå giv akt til enhver tid, uansett hva sjefen og andre forlanger av deg og din kropp".

Ikke alle blir syke av jobben sin, men her forteller jeg min historie. Det er heller ikke så lett å være ufør. Det kommer samme spørsmål fra de fleste, som ikke kjenner meg, og det er: "Hva jobber du med?" Har da lyst å svare: "Med meg selv." For det er jo sannheten, og jeg ønsker ikke å være uærlig. Svaret jeg gir er: "Jeg er ikke frisk nok til å jobbe enda." For det er det som er sannheten.

Min drøm nå, er å jobbe på kontor, IGJEN! <3

-EM