Vet politikere hva det å være ufør, innebærer?

Og vet egentlig politikere og andre at jo friskere folk får mulighet til å bli, jo større er muligheten for å yte noe til fellesskapet i et samfunn?

Jeg sitter her, som leder i Uføres Landsorganisasjon ULO, og leser nyheter, artikler osv, som omhandler uføre og uføres liv. SVs leder, Lysbakken, sier uføre bør gjøre opprør, og jeg kunne ikke vært mer enig i det. Samtidig så blir jeg frustrert, for dette sier noe om hva politikere og andre arbeidsføre  mennesker vet, eller: Ikke vet om det å være ufør!

I to år har ULO, gjort et iherdig forsøk på å bli sett og hørt- som en organisasjon, som står på, for å fremme et likeverdig samfunn, der det og er rom for mennesker som er rammet av varig sykdom, skade og lyte. Og i de samme to årene har vi erfart, at det slett ikke er så enkelt å bli sett og hørt.

For uføre har jo ikke ressurser til å gjøre dette opprøret, som vi oppfordres til.
Manglende helse og penger, er ikke en kombinasjon som helt fungerer sammen med et opprør i vårt samfunn, for den gruppen mennesker som samfunnet opplever som en “klamp om foten”. (og som således ikke er særlig ønsket at skal bli sett og hørt)


La meg først komme med en avklaring om hvem “de uføre” er:
 

“De uføre” er en sammensatt gruppe mennesker, med alt fra personer som har medfødte funksjonsnedsettelser, til ingeniøren som ble rammet av bilulykke, ungdommen som ble rammet av blind vold, den voksne som ble utsatt for systematiske traumer i jobben og sykepleieren som ble rammet av ME- og alle spekter mellom der, og mer til.

Noen klarer ikke spise mat selv, noen sliter så med angst, at det er umulig å gå på butikken, andre har ikke evne til å kommunisere- de må ha mennesker rundt seg 24 timer i døgnet. Andre igjen lever i et smertehelvete dag ut og dag inn, og atter andre må ligge i et stille mørkt rom, da det å skulle smøre en brødskive med leverpostei, er en uoverkommelig bragd- ja, det er mange arbeidsuføre, som står opp, henter posten,setter på oppvaskmaskin, og lager middag- som da har brukt langt mer krefter på det, enn hva Erna Solberg bruker på en tettpakket dag på jobben som statsminister.

Kort og godt, de som er arbeidsuføre, er det av svært gode grunner. Men, hver enkelts årsak, er faktisk ganske så forskjellig- alt fra å være multihandikappet til å være tilsynelatende helt frisk, sett med andres dømmende øyne.
Vi lever i et samfunn, der det ser ut til at politikere, og andre, kun jobber etter sitt eget synsfelt, og det virker til å være ganske innsnevret. Og hvor hadde samfunnet vært i dag, om kun det vi så med det blotte øyet, skulle stått for vår utvikling på jorden?

“De uføre” i dag, er naboen din, men i morgen er det kanskje deg. Og likeheten på "de uføre", ja det kan virke som om det er "arbeidsuførheten", for ellers er hvertfall min erfaring at uføre er like forskjellige som alle andre mennesker.
 

Så kommer de som “vet best”, og skal avgjøre på et skrantende grunnlag- hvem de “uføre er”, og hva som er best for “de uføre”.
 

Det blir en evig dårlig runddans, hvor uføre i tillegg må tåle å høre slikt ting som:
 

  • ALLE KAN JOBBE LITT

  • DET SKAL LØNNE SEG Å JOBBE

  • UFØRE TRENGER IKKE BIL- ETTERSOM DE IKKE JOBBER

  • UFØRE MED BARN FÅR FOR MYE BARNETILLEGG- DE VELGER Å LA VÆR  JOBBE FORDI DE FÅR FOR MYE OSV.
     

I neste runde kommer nye innspill og utsagn i media:
 

Eksempelvis, kan jeg jo og nevne at Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie varsler om at enkelte uføre kan vente opp til 100.000 kr mer i året , men samtidig skriver at det viktigste er å få folk i arbeid.
En kan igrunn bli ganske frustrert over slike utsagn. Jeg kan nemlig levende forestille meg at det ikke akkurat er så mange som vil få 100.000 kr mer i uføretrygd, men det er jo en fin måte å få samfunnet generelt til å tro at uføre lever som “grever”.  
Snakker Hauglie om 1 eller 2 som har tapt vanvittig mye på uførereformen? Hva med alle andre uføre? Og hvorfor i all verden uttaler hun at det viktigste er å få folk i arbeid, når de få som kanskje har en restarbeidsevne på 5-10% (på gode dager), ikke er velkomne til NAV for hjelp og veiledning?

Og hva med de som IKKE kan jobbe? For nei, alle kan ikke gå ut å ha en jobb, som gir arbeidsinntekt. De fleste uføre har “overraskende nok”, mer enn nok med sin egen jobb med å få livet til å være et liv. De fleste uføre jobber 24/7, for å fungere sånn nogenlunde nok til å oppleve at livet fremdeles er verd å leve.  


Og tror Hauglien m.fl. at NAV-monsteret er noe folk frivillig går gjennom, fordi de er late?

4, 5, 6 + år i NAV systemet, med utprøving, NAVs egne spesialister som motsier selv et røntgenbilde, betviler leger, psykologer osv som har god kjennskap til den som er rammet av sykdom, skade, lyte? Er det virkelig slik at politikere og folk flest,, fremdeles tror at folk bløffer seg til uføretrygd, som gir så lite inntekt at overnattingstur i telt i hagen er den eneste mulige feriesyssel for svært mange?

Og så blir jeg jo forbanna, rett og slett, når jeg ser de nye satsene for bostøtte- det er vel neppe tilfeldig at inntektsgrensene er satt noen ytterst få kroner under uføres minsteytelser for uføre. Den er riktignok satt litt høyere i enkelte større byer, men ettersom utbetalinger under 300 ikke foretas, så får de likevel ikke noe.
I tillegg så er jo “godkjent boutgift”, altså det de regner med at folk skal betale for å ha et sted å bo, på det nivået en i litt “grisgrendte strøk” betalte i husleie for 15-20 år siden.
For all del, det viser seg at det er et par kommuner, begge langt nord i landet, har husleie på omtrent det nivået- men ærlig talt, alle uføre kan da ikke flytte til et par kommuner nordpå? Det er jo ikke noe galt i å bo nord i landet, men jeg tror nok disse kommunene ikke har plass til alle uføre, i tillegg til at det nok ville ha blitt en stor økonomisk belastning for disse kommunene- ettersom relativt mange uføre har behov for ganske mange helsetjenester.
Det finnes heller ingen vitenskapelig forskning, som tilsier at syke mennesker blir friskere av å flytte vekk fra egen familie og nettverk..

Det er og på sin plass, å legge ved Jan Tore Sanners “store frykt” , et svar han ga i Stortinget for få uker siden: “Dersom alle uføre skulle få høyere bostøtte enn andre, vil vi risikere at det lønner seg å forbli på uføretrygd i stedet for i arbeid eller annen aktivitet. “
Dette forteller så alt for mye om politikernes og samfunnets syn på uføre! Men, det forteller jo enda mer om et ufattelig lavt kompetansenivå hos Sanner, hva arbeidsuførhet angår!

Så hvordan ser “UFØREOPPRØRET” ut da, sett med en politikers øye?


Når jeg da leser at uføre bør gjøre opprør, så har jeg et spørsmål: HVORDAN?
Da ULO ble startet, så var målet å samle uføre, for samlet er vi sterkere- men hva ser vi ?
Jo, vi ser at uføre:

  • Faktisk ikke har råd til å prioritere å betale medlemsskap (300 pr år) i en organisasjon

  • Ikke er i stand til å stille på viktige arenaer som f.eks Arendalsuka, pga helsen. (Vi var riktignok tilstede der i 2016, og vi som var tilstede flere dager, endte med å bli veldig dårlige i uker etterpå- som igjen rammet vår organisasjonsdrift)

  • Ikke klarer å få til møter inne på Stortinget, fordi helsen står i veien for å klare å møte opp inne i Oslo, etter forventede kriterier for hvordan den politiske virksomhet drives (av folk som har helse til å være aktivt i sin jobb i timesvis)

  • Ikke får svar fra politikere, når vi henvender oss med saker

  • Demonstrasjoner blir nærmest umulig, fordi folk har ikke helse eller økonomi til det

  • Får vansker med å drifte en organisasjon, fordi helsen til stadighet står i veien for den nødvendige driften- herunder er det verd å merke seg at mange driftsoppgaver kunne vært satt bort til firmaer. Men dette koster store summer.

  • Økonomisk tilskudd til frivillige organisasjoner, fungerer ikke særlig bra for nyoppstartede organisasjoner.

  • Uføre ikke er særlig interessant for media, med mindre enkeltpersoner bretter ut en tragisk historie, som er svært personlig- og da blir det person og ikke sak som fremmes. (det er da verd å merke seg at de færreste uføre, er i stand til å “kle seg naken” på forsiden av avisene- og at om en person klarer det, så hjelper ikke det de 50.000 andre uføre, som har akkurat det samme problemet)

ULO ble til i lys av uførereformen, som trådte i kraft 1/1-15, en reform som skilte oss fra pensjonister, og fra “lønnsmottakere”. Brått sto vi der i ingenmannsland, og ble en minioritet i eget land. Ja, sånn oppleves det for mange uføre- fordi et viktig kriterium for å være en minioritet er ulikhet i makt og politisk innflytelse. Og det er tydelig at uføre hverken har makt eller politisk innflytelse i Norge.
Også den veletablerte organisasjonen: Pensjonistforbundet, har jo mistet forhandlingsretten.
 

Jeg sitter i grunn her, og er frustrert, og lurer forferdelig på hvem Lysbakken ser for seg at skal gjøre opprøret? Kunne Lysbakken og hans partifeller tenke seg å bidra både økonomisk og fysisk? Vi i ULO er villige til å komme i dialog, og fortelle litt om vårt opprør, som foregår i mer utslitte former via vår organisasjonsbygging, og våre saker. Og å ta imot tips og ikke minst aktiv hjelp til et mer synlig opprør.

La meg for ordens skyld gjøre oppmerksom på at vi selvsagt tar imot lignende hjelp fra andre enn Lysbakken og Sv- her er alle fra Bjørnar Moxnes og Rødt, til Erna Solberg i Høyre og Siv Jensen i Frp hjertelig velkomne med sine bidrag!


Jeg og øvrige i ULO har i grunn en del spørsmål, til alle de som stemte ja til uførereformen:

 

  • Tror dere at uføre velger å være uføre, fremfor å jobbe? ( vi håper virkelig ikke, at dere tror at vi har VALGT å bli syke, skadet, eller påført oss selv lyter! )

  • Hvordan var karakteren deres i matematikk? Vi spør, på vegne av de få uføre, som faktisk kan ha litt inntektsgivende arbeid:

    • Når dere innførte en kompensasjonsgrad på 66% og opp til 100%? (er det fribeløpet på ca 35.000 minus skatt dere tenker at er lønnsomt? Sånn helt uten å tenke over at utgifter til å komme til og fra jobb, ekstra behandlinger for å kunne klare noen timer med jobb etc tilfaller også?)

  • Forstod dere virkelig ikke at ved å endre bruttoinntekt på uføretrygd, så ville det få ringvirkninger på mange andre områder som handler om økonomi? Eller bivirkninger- et ord som vi uføre er godt kjent med.
    Slik som:

    • Om en person mister 1000 kr i bostøtte, samt går ned 500 i netto pr mnd. (fordi personen får det «igjen» i juni og desember), og i tillegg har 500 kr mindre netto pr mnd, (fordi politikere regner det som ubetydelig tap), samtidig har vedkommende økt med en liten 1000 lapp i pris på tjeneste pr mnd, så blir det til sammen 3000 kr pr mnd. Disse 3000 kronene mindre å rutte med i netto hver måned, de har altså den uføre IKKE TAPT??

  • Hva tror dere det har kostet mange i helse, når en del har klart å jobbe litt tidligere?

    • Har dere tenkt over at en del faktisk jobbet litt, til tross for at helsen ikke tilsa det- for å i det hele tatt overleve økonomisk?

    • Eller de som jobbet litt, for å føle seg som en verdig samfunnsborger- og heller tok noen veldig vonde dager fysisk, for å overleve mentalt?

  • Hvorfor er ikke NAV behjelpelige med å hjelpe oss med å finne en jobb som passer vår sykdom, skade eller lyte?  

    • Vi har flere fått dette svaret om man spør etter hjelp: Du er ufør, du er ferdig utredet, vi kan ikke hjelpe DEG! Det er vanskelig å forholde seg til “ALLE KAN JOBBE LITT-MORALEN”, og DEG ER VI FERDIG MED-MORALEN.  Er dette en dobbeltmoral kanskje?

  • Hvilken vitenskapelig forskning har dere lest, som støtter at fattigdom gjør folk friske fra sykdom?

  • Blir folk friskere av å ikke ha en stabil boligsituasjon?

    • Vet dere at mange uføre bor i svært usunne boliger?

    • Vet dere at mange uføre bor i ulovlige boenheter- fordi de er tvunget til å gjøre det av økonomiske årsaker?

    • Vet dere at det er mange uføre, som fyller kriterier til kommunal bolig- men at de boligene er det få av, og dermed så blir det oftest rusmisbrukere (som og skal ha et sted å bo selvsagt), som får tildelt boligene?

    • Vet dere at ved å la kommunene få “tillatelse” til å bruke markedsleie-prinsippet, så har det ført til enda mer ustabil bosituasjon for de som fyller kriterier til kommunal bolig?

    • Vet dere at et trygt og stabilt hjem, gir grunnlag for bedre helse?

    • Vet dere at eiendomsskatten fører til at de med lavest inntekt må selge hjemmet sitt?

  • Skal uføre, som bor litt rimeligere på “bygda”, og som ikke kan ta buss (ofte går det ikke  buss, eller andre årsaker), aldri møte andre mennesker, aldri handle osv. uten å være prisgitt en eller annen snill nabo som har tid og empati?

  • Hvorfor forsvant det som før var et særfradrag for store sykdomsutgifter, fullstendig mot alle “brukerinterresserenes” uttalelser?

    • Og hvorfor har det nå brått har blitt omformulert til å bli en diskusjon om et særfradrag for de med store sykdomsutgifter - som er i jobb?

    • Og når kan det forventes at komiteen får tid til å gjøre utredningen ferdig da?-( Her er både intensjonen til fradraget endret, og jammen så er det bare de som er i jobb som muligens skal få det)

  • Hvorfor er det slik at det generelle særfradraget for uføre, fjernet? Kostnadene ved å være kronisk syk, er faktisk noe ikke friske mennesker har. Det gis fradrag for renter for å betale for bolig- mens ekstra-kostnader pga sykdom, skade, lyte- det skal de med laveste inntekter stå for 100 prosent selv.

    • Hvorfor , når det første ble fjernet, ble det ikke en tilsvarende økning i uføretrygden- det hadde jo vært en mulighet, dersom det var for å forenkle skattereglene. En måtte bare sørget for å øke slik at beløpet ikke ble spist opp av skatten da..

    • Hva tror dere skjer med de som ikke lenger har økonomi til nødvendig behandling, lege og medisiner? Det er nær ved å falle for fristelsen å tro at noen kan ha tenkt at ved å hindre uføre i behandling og medisiner, så vil det korte levetiden for den uføre- og dermed vil det gi besparelser på sikt for staten..

  • Hvorfor er det slik at en som har blitt ufør, og har 4 barn- skal måtte si til to av barna at beklager det er kun dine søsken som kan få lommepenger til skoleturen?

  • Hvorfor rammes kun uføre, med laveste utbetaling av nedsatt sats ved inngåelse av samboerskap? Ville ikke det naturlige være at alle beholder sin rettmessige uføretrygd, og at de enslige med lavest inntekt blir gitt tillegg for å trygge bolig f.eks?

  • Hvorfor har uføre, før 1/1-15, som levde/lever i samboerskap/ekteskap mistet retten til ca 15% av sin opprinnelige inntekt?

    • Og hvorfor får vi ikke svar på henvendelsene ang dette?

  • Hva er det som får dere til å tro at 18 åringen, skal kunne fortsette på videregående skole, når det ikke er penger nok til mer enn mat og medisiner til den enslige forelderen?

    • Kan det være sånn at når barn/unge vokser opp med en ufør forelder, så går “uførheten i arv”, grunnet belastningen med fattigdom i oppveksten?

    • Kan det være sånn at barn av enslige uføre, dropper ut av skolen, fordi de blir utenfor? Og at de ikke har råd til å gå på skole?

  • Og så undres vi på, når politikerne selv, som har stemt oss frem til å hete uføretrygdede, skal klare å bruke korrekt “titulering” på oss? Gang på gang sies og skrives det pensjonister, og vi uføre, vi tror da det gjelder pensjonistene. Så viser det seg at det menes både uføretrygdede, og pensjonister. To år burde vel være nok til å ha lært seg tittelen dere selv valgte?

Vi har nok enda mer å spørre om, men vi får ta “litt” om gangen!

Alle mennesker søker tilhørighet, og i et rikt land, som Norge visstnok er, så blir byrden av å være fattig ekstremt stor. Utenforskapet vokser for fattige i rike land- dette kan da ikke være ukjent vitenskap for “de folkevalgte” - eller?

Sosial angst blir sterkere, for en har ikke tilhørighet til nærmiljøet. Sosial angst er utbredt i Norge. Som leder i ULO, ser jeg at skam er et stort problem blant uføre. Vi har medlemmer i vår organisasjon, som unngår å fortelle andre at de har blitt uføre. Ikke en , ikke to, men mange- er det noe samfunnet i verdens rikeste land, burde si seg fornøyd med?

Jeg, og ULO forøvrig , skulle gjerne hatt et møte med politiske ledere, for å snakke om alt dette-  men det må jo da foregå på våre premisser. Det betyr at dere må forflytte dere til en arena, der vi er i stand til å møte opp. Og i tillegg må jo dere stå for det økonomiske, og ikke minst ta hensyn til våre behov, altså pauser, tidspunkt osv. Vi i ULO, lurer veldig på om dere er villige til dette?

Nå er det slik at enhver politiker er mer enn velkommen til å svare på spørsmålene, også via mail. Så er du politiker, og leser dette, ta gjerne kontakt med meg, eller andre i ULO via styret@ulo.no.


Hva kan så du som leser dette innlegget gjøre for å hjelpe?

Vi oppfordrer dere som leser dette å støtte vår sak, for å gjøre de uføre mer synlig, i samfunnet generelt, og hos Storting og  regjering.

Du kan være med på å gjøre vår organisasjon mer synlig, ved å like vår side, ved å dele dette innlegget, ved å snakke om ULO til venner og bekjente, ved å bli medlem i vår organisasjon, da vi trenger flere på laget.
Vi vokser sakte men sikkert, men vi trenger deg også. Hos oss er det plass til flere.

Ønsker du å gi en gave til ULO, verdsettes dette høyt.

 

Uføres Landsorganisasjon ULO er et talerør for uføretrygdede

  • Vi står sammen for et verdig liv.

  • Vi kjemper for de uføres rettigheter.

  • Vi kjemper for likeverd i samfunnet.

  • Vi kjemper for å bli hørt.

 

Om du ikke er ufør i dag, så vet man ikke hva morgendagen bringer.

Uførhet kan ramme hvem som helst, ung som gammel, og i hvilket som helst samfunnslag.

Bli med oss å kjempe for at de uføres hverdag skal bli bedre.

Du kan melde deg inn i Uføres Landsorganisasjon, her.