Den uføre i skyggene

Fotor082530958.jpg

Det var ikke en gang for lenge siden dette hendte.
Det er i dag i 8. Desember 2016

I dag har jeg atter vandret- både i verden og i sinn.
Jeg gikk meg en flott tur til en stolt skog vi er så heldige å ha her i nærheten.
Store trær kastet lange skygger der de stod godt plantet i jorden.
I all denne storheten slo plutselig en ny tanke ned i mitt alltid filosoferende hode. 
Skyggemenneske.
Der var det ordet jeg hadde lett etter lenge og som kastet seg frem da jeg hadde funnet det- en beskrivelse av det jeg følte var akkurat det jeg og dere andre uføretrygdede er blitt, skyggemennesker.

Da uførereformen trådde i kraft skylte den ene bølgen etter den andre over oss. 
Det ble bygget og kastet fantastiske ord av sandslott over oss og hvor bra dette skulle bli.
Så – i tiden som har gått så har jeg prøvd å grave meg frem igjen med sand i både øyner og i ører.
Når jeg endelig føler at jeg har kommet meg noenlunde på bena igjen og fortsatt er full av klebrig sand, ja hva tror dere jeg finner?

Jeg blunker og lytter og oppdager noe nytt. Vi er skyggelagt.
Jeg skal jo være uføretrygdet og ikke uførepensjonist etter reformen, men hvorfor kaller de meg pensjonist da? Og når jeg tror jeg er pensjonist, ja da er jeg uføretrygdet.
Det er umulig å skjønne hvor vi som gruppe hører hjemme. Når de styrende prater er vi alle pensjonister både på storting og i media. 
Så er det å lete i ulike forslag og ord, videre finlese alt i lover med liten skrift – men vi defineres lite. Jeg vandrer hjemover i dype tanker.
Er det bevisst eller ubevisst gjort? 
Er det bare all reformeringen som gjør at til og med de folkevalgte ikke finner oss igjen? 
Har de fått sand i øyne og ører de også av å bygge luftslott med arbeidslinjen?
Det er veldig alvorlig om det er slik konsekvensene har blitt.
Likevel- vi kan ikke annet enn å tro på liv og mennesker- både på de svake og på de sterke.
Akkurat nå så tror jeg det er viktig at vi uføre ikke bare kaster skygger. 
Vi må synge der vi synge kan, stå sammen og stå stødige som fjell. 
La oss skape ekko som i en konkylie, bare større og høyere. 
La oss skylle vekk all sand som har lagt seg i øyner og ører hos våre folkevalgte og for de funksjonsfriske som hører på.

Vi er alle like mye verdt. Vi må stå frem som store sterke trær for vår gruppe og ikke la noen av oss, og dem som kommer etter oss inn i våre rekker, forsvinne inn i skyggene.
La oss heve hodet og snakke om oss uføre, litt fra hver kan bli stort sammen.
Med vennlig hilsen ett medmenneske