Else Marie Tveranger Solheim

1. Nestleder

Valgt inn i styret for første gang i 2017, for to perioder.
Har vært aktivt med i ULO siden oppstarten av organisasjonen. Blant annet vært aktiv administrator, leder av administratorer, aktiv i arbeidsteamet, medansvarlig administrator og skribent på nettsiden. 

E-post: styret@ulo.no
Telefon:
Region: Rogaland
 

Presentasjon:

44 år. Ugift, 1 datter.
100% ufør. Ble ufør for 6 år siden.

Utdannelse innen markedsføring og økonomi/regnskap. Jobbet med markedsføring og regnskap helt til jeg ble ufrivillig syk og til slutt erklært arbeidsufør.

else.jpg

Jeg er med i ULO fordi jeg ønsker at vi uføre skal bli sett og hørt, som mennesker. Samt at vi blir respektert. Jeg ønsker å få bort den myten om: at vi som er blitt ufrivillig syk -har et valg. Hadde vi hatt et valg, så hadde vi valgt alle som en, å bli friske. Man kan heller ikke velge å bli syk. Sykdom, skade eller lyte har man ingen kontroll over. Da disse ikke spør om lov, før de rammer enn. Den spør heller ikke om økonomisk bakgrunn, om du har hatt en lang eller kort fartstid i arbeidslivet, om du har en lang eller kort utdannelse, ei heller om du er ung eller gammel. Ja, noen blir endog født uføre. Den rammer rett og slett ukritisk. Ergo, man har ikke noe valg. MEN, samfunn, medmennesker og regjering har et valg, og det er å se oss, forstå oss, og heve vår ufrivillige status: Ufør. Vi er like mye verd, selv om man er syk og ikke kan bidra i arbeidslivet lengre. Det er ikke lett å måtte forlate arbeidslivet. Når ukjente spør meg om hva jeg jobber med så sier jeg: at jeg jobber med å bli frisk, og det er en 24/7 jobb. Når jeg var frisk jobbet jeg i fra kl. 08-16. Samt at jeg jobber frivillig i ULO, hvor jeg får brukt evnene mine og arbeidserfaringe min, pluss at jeg også får lære mye nytt i denne flotte organisasjonen. Ja, selv om man er blitt ufrivillig syk, er man fortsatt like kunnskapstørst som før man ble syk. 

Jeg er for et likeverdig samfunn. At alle som er syke og uføre har det bra både økonomisk og sosialt. Det er ikke greit at mange ser ned på uføre. Men, man kan bruke av sin tid å lytte, vise empati og forståelse for de av oss som ikke har bedt om å bli så syke at vi ble eskludert ut av arbeidslivet. For hvem med hånden på hjertet vil bli så syk at man mister jobben, det sosiale, gå ned dramatisk i inntekt, få ekstraomkostninger i form av medisiner, behandlinger osv osv? Det har jeg nok allerede svaret på: Ingen!